Pyramiden – en evig form
Eksempel fra kapittel 1
«Pyramiden – en evig form» tar for seg den egyptiske pyramiden som fundamentet i den store arkitekturens historie; pyramidens karakter av tyngde, monumentalitet og uforanderlighet.
–
I Egypts flate sandfylte ørken kan man i alle retninger se hvordan himmel og jord møtes i en ubrutt linje. Hver dag stiger solen opp over horisonten i øst, det kan gå år uten skydekke eller regn. Elven Nilen flyter langsomt fra Afrikas indre gjennom dette uavgrensede landskapet og nordover mot Middelhavet.
I denne storslåtte naturen ligger pyramidene, faraoenes gravmonumenter. Den største av dem alle, Kheops, ble reist for over 4000 år siden. Frem til ut på 1800-tallet var dette verdens høyeste byggverk. I dag er den omgitt av en moderne storby, men tenker vi oss tilbake i tid, som tilreisende i en karavane gjennom ørkenen, ville synsranden være brutt av pyramiden allerede på svært lang avstand.
En trekantet form stiger opp over horisonten, som en krystall. Det man ser er bare en liten del av byggverket, men pyramidens form er klar og entydig fra første blikk. Desto nærmere vi kommer, jo mer ser vi av bygningen. Formen forblir den samme, men blir større. Helt fremme fyller den hele synsfeltet. Bygningen trapper seg oppover og innover, og et nærmest uendelig antall svære steiner hviler på hverandre i majestetisk ro.
Pyramiden fremstår som et bygget landskap – mer som et fjell enn en bygning – og ser heller ikke ut som det man forbinder med en konstruksjon. Riktignok inneholder den noen trange ganger og små rom, men oppleves først og fremst som en monolittisk og kompakt steinsammenstilling.
Kheops grunnflate er enorm. Langs bakken er avstanden mellom hjørnene 230 meter, og det tar et kvarter å gå rundt bygningen. Fra grunnflaten er pyramiden bygget oppover og innover med steinblokker i ulik størrelse, flere av disse har en vekt på nærmere 20 tonn. Alle steinene føyer seg inn i en enhetlig form hvor de fire skrå linjene møtes 146 meter over bakken i pyramidens topp-punkt, Apex.
…